Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim [logo]

Fra Ingeborg Refling Hagen og Wergeland til Trumps USA: Rettsstaten under angrep?

I 1995 ga grandniese Ingrid Elise Wergeland (IEW) (hennes bestemor var søster av Ingeborg Refling Hagen) ut ei bok om Ingeborg Refling Hagen med tittelen «Slik som kjærlighet vekker deg». Kapitlet «Forlagsdirektøren Ingeborg» tar utgangspunkt i Henrik Wergelands kjente formulering, som understreker betydningen av at folket får utdanning: «Bokhyllen er den stige, hvorved du bliver din overmanns lige». Og Ingeborg Refling Hagen minte oss om Wergelands «læresetning» på sin måte:

«-bokhylla di, så lærte han
er stigen din hvorved du kan,
selv om du er et fattig barn,
bli overmannens like»

For Ingeborg Refling Hagen var overbevist om at uten opplysning, dannelse og kunnskap, og her spilte bøkene og kulturarven en avgjørende rolle, ja så var «hele fundamentet for vårt demokrati i fare.» Sitatet ovenfor, som henviser til Wergelands «stige», var et uttrykk for, skriver IEW, Ingeborg Refling Hagens overbevisning, som hun selv formulerte det: «Demokrati uten opplysning ender i facisme».

Dagblad-kommentator Inger Merete Hobbelstad, sier det slik i sin kommentar, «Suttungenes arving», 11.juli 2014: «..Som motstandsarbeider var Refling Hagen blitt fengslet og torturert under krigen. Hun hadde opplevd litteraturen som støtte gjennom prøvelsene, og var opptatt av kunsten som noe som foredlet og styrket mennesket, noe alle burde ha tilgang til…Hun så det som en forutsetning for demokratiet at befolkningen ikke ble døvet av kommersiell kultur, men at alle, uansett bakgrunn, fikk tilgang til kulturarven og utvikle et personlig forhold til den kanoniserte litteraturen. «Et menneske som skaper, blir ikke ondt» var en av hennes noe naivistiske læresetninger.»

Jeg må innrømme at når jeg følger utviklingen i amerikansk politikk, med president Trump i spissen, så framstår det som en mulig skremmende illustrasjon av Ingeborg Refling Hagens formulering: «Demokrati uten opplysning ender i facisme».

Med denne formulering fra Ingeborg Refling Hagen i minnet, så er det all grunn til å være urolig for utviklingen i det amerikanske samfunnet og det amerikanske demokratiet. Det er mange faresignaler:

Den kunstneriske friheten i USA er under press: I Dagsavisen den 22. april kan vi lese om den årlige rapporten «State of Artistic Freedom». En rapport som overvåker og dokumenterer sensur og brudd på kunstnernes ytringsfrihet i hele verden. Den norske kontakten for rapporten, Sverre Pedersen, sier til Dagsavisen at «kunstnere blir i større og større grad angrepet både av Trump og hans støttespillere, med trusler og trakassering i sosiale medier». USA troner på toppen i rapporten, sammen med land som Kina, Russland, Tyrkia og Polen.

Og hva med Trumps opplysning, dannelse og kunnskap? I den anerkjente journalisten Bob Woodwards bok om Trump, siteres hans tidligere forsvarsminister Jim Mattis: «Donald Trump har kunnskap som et barn» (DN 5. sept 2018)

Den sittende amerikanske president er nærmest «på en annen klode» i forhold til Wergeland og Ingeborg Refling Hagens ideal.

Og en kan spørre seg om hva Trump leser, hvis han leser. Antagelig svært, svært lite, i alle fall tyder meldinger på at han ikke en gang gidder å lese de svært viktige daglige orienteringer fra egen stab. I VG 10. februar 2018 ble det vist til flere kilder og uttalelser fra Trump selv som viser at «Donald Trump aldri leser Presidentens daglige brifing (PDB), den viktigste daglige orienteringen fra amerikansk etterretning om mulige trusler mot USA. En tidligere CIA-direktør, Leon Panetta, mener Trump utgjør en sikkerhetspolitisk risiko.»

Med Ingeborg Refling Hagens «Demokrati uten opplysning ender i facisme» i minnet, er det derfor god grunn til å være skeptisk til utvikling hos vår fremste og viktigste allierte.

USA er dessverre i ferd med å bevege seg bort fra å være en rettsstat..

RETTSSTATEN

Reist av grunnfjell, bygd mot lyset, ligg vår rettsstat høgt og fritt.
Ifra saga og historie finn vi kongevegen hit.
Lovmenn skrittet foran stammen, mot det verk vi ser i dag.
Kun ved lov kan landet bygges. Ulov bryter alt i kav.

Lovmenn førte oss til Eidsvoll, til den nye tids portal.
«Hvor er plassen vår blant lande. Plassen vår i tidens hall?»
«Menneskets – Den har vi rett på» svarer flagget da for oss,
og det blager opp fra stammen, folder ut et hellig kors.

«Mennesket» – rettsstatens årsak, er dens åndedrett og ild.
Blodomløpet i dets årer, Statens hjerte. Statens vil.
I oss selv er livets kilde. «Kjenn deg selv», det er vår rett.
Ulikheten er vår styrke. Individet gjelder det.

Ingeborg Refling Hagen: Kongen farer forbi Tangen (1956)

Vebjørn Sands Roseslott og Ingeborg Refling Hagen

I sommer gjorde jeg som tusener andre; jeg besøkte Vebjørn Sands enorme kunstinstallasjon, Roseslottet, oppe ved Frognersetra i Oslo. På Roseslottets hjemmeside heter det: «Du får nå muligheten til å oppleve det spektakulære kunstprosjektet om Norge under andre verdenskrig, og friheten som landet mistet. I 2020 er det 80 år siden Nazi-Tyskland angrep Norge, og 75 år siden freden«. I VGs «anmeldelse» den 12. juli kan vi lese:

Her i «Roseslottet» feirer vi 17. mai hver eneste dag, hele året, i Wergelands ånd. Derfor er «Roseslottet» av gull, dette er den egentlige gullbeholdningen vår, som Norge mistet under okkupasjonen…Det forteller også historien om hvordan verdier som rettsstaten, demokratiet og humanismen ble satt ut av kraft under årene med okkupasjon, og hvordan folk var villig til å ofre sine liv for at disse vidunderlige frihetsverdiene skulle leve videre…

«Wergelands ånd», «rettstaten», «demokratiet», «humanismen» og det å være «villig til å ofre sine liv for disse vidunderlige frihetsverdiene» – dette er jo også oppsummering av Ingeborg Refling Hagens kamp og hennes innsats før, under og etter andre verdenskrig. Derfor er det ikke overraskende, men gledelig, at når Vebjørn Sand trekker fram sentrale hendelser og personligheter i «Roseslottet», så er et monumentalt maleri av Ingeborg Refling Hagen blant de 90 maleriene fra okkupasjonstiden.

Vebjørn Sands portrett av Ingeborg Refling Hagen

Rosesymbolet har i hele forrige århundre og fram til vår tid spilt en sentral rolle i kampen for rettferdighet og humanisme. I 1912 var det en stor streik i Massachusetts tekstil industri, de kvinnelige arbeiderne forlangte bedre betaling, men også mer levelige forhold generelt. «The worker must have bread, but she must have roses to», slik ble rosesymbolet og den internasjonale kvinnedagen 8. mars til. Og 99 år etterpå glemmer vi aldri rosehavet foran Oslo Domkirke etter 11. juli.

Det går en linje fra begynnelsen av 1900-tallet til Vebjørn Sands «Roseslottet» 75 år etter at fascismen og nazismen var nedkjempet. Sentralt i denne historiske linje finner vi Ingeborg Refling Hagens liv og forfatterskap med hennes «bruk» av litteraturen og vår kulturarv som sivilisasjonens forsvarslinje. Hvert år understrekes også arven fra Wergeland med blomstertoget på Wergeland fødselsdag på Tangen hvert år. Vebjørn Sands maleri minner oss ikke minst om dette.

Det passer så uendelig godt at Ingeborg Refling Hagen har fått plass i «Roseslottet».

– Nils Røhne

Nils Røhne, ordfører i Stange kommune, deler utvalgte dikt og refleksjoner med jevne mellomrom i jubileumsåret 2020.

Ordførerens dikt: «JEG ER VEGVOKTER» – SÅ KJØR FORSIKTIG

Som jeg skrev i forbindelse med mine betraktninger knyttet til det forrige diktet, Grini-natten, så var Ingeborg Refling Hagen gjennom sin diktning og gjerning engasjert i en verdikamp hele sitt liv. Hun engasjerte seg i kampen mot dødsstraff etter krigen, og humanismen og troen på det enkelte menneskets verd fulgte henne gjennom et langt liv. «Grand old lady – du er den siste av de virkelige store åndskjemper her i landet», som Hans Børli skrev til henne.

Men Ingeborg Refling Hagen var også en forfatter som kunne skrive om hverdagslige ting på en morsom og overraskende måte. Et dikt som hører til denne kategorien, og som jeg ikke minst som ordfører har glede av og finner trøst i, er et dikt jeg fant i diktsamlingen «Jeg foretrekker lyset» som kom i 1962. Diktet har tittelen «Jeg er vegvokter».

Når jeg leser dette diktet, så skjønner jeg at det ikke bare er i vår tid at noe av det folk er opptatt av er standarden på våre kommunale veier, selv om vi gjør så godt vi kan innenfor begrensede ressurser. Samtidig er det nå som i den tiden kommunen ansatte vegvoktere, vanskelig for ikke å si umulig å kontrollere naturens allmakt – frost, regn, telebrudd, flom og overvann kan oppstå. Og når en driver gravearbeider som også påvirker veibanen, slik som akkurat i disse dager sør for Stange, langs fylkesveg 222, ja så er engasjementet og tilbakemeldingene sterke og mange.

Da er det en trøst å ty til diktet «Jeg er vegvokter». For der kommer det klart fram at det verken er eller har vært så greit å tilfredsstille forventninger og krav, heller ikke når det gjelder våre veier.

(I diktet forekommer ordet «våde», som i følge Det norske akademis ordbok i litterært språk kan forstås som «trengsel og sorg, nød»)

JEG ER VEGVOKTER

En vegvokter ———
vet du hva det er, venn?
Han har en kommunebestilling.
Og vokteren er en alminnelig mann
som slit i sitt verv for sin skilling.
Hans redskap er spade
og hakke og plog,
og stundom en skovl
eller skrape.
Hans strekning av vegen er nøye målt ut,
men akkurat nå er det sørpe og sludd,
er det elveflom,
drivsnø,
og telebrudd.

I kampen mot allmakt blir ingen mann stor.
Guds veger kan ingen råde.

Men Gullstad har tenkt seg på påsketur
med rasehund, unger og kone.
Og Fredriksens rekning for borring og puss
har flådd ham for siste krona.

Der dumpet han nedi,
eksospotta røk,
og Gullstad må bremse,
han dirrer,
og glir i grøfta på blåslipte holken.
Han svovler den vegvokter ned og nord
og Fredriksen raser.
men har ikke ord
for alt han vil styggen skal gjøre.

I kampen mot allmakt blir ingen mann stor.
Guds veger kan ingen råde.

Ja, jeg er en vegvokter,
slik ser jeg ut,
ingen til lags eller både.
Med gravingen hefter jeg Pål og Per,
hos Gullstad fins aldri nåde.


For står jeg i grøfta i junivær
og rydder og luker opp grasrota her
så alt kan bli bra til våren,
så stikker fru Gullstad hodet sitt ut,
og spør med en yndig hovmodig trut:
«Om jeg ikke har sans for det skjønne?»

For akkurat nå er veggrøfta fin,
og blåklokka nikker i sommerblått lin.
Guds veger kan ingen råde.

Men nå er det storvær,
og snødrevet står
og bekkene blinker og bråker.
Og vegdekket sprekker,
om natta er is,
om dagene klissvått som såpe.
En vokter er ingen mirakelmann.
Han kan bare jevne og strø på litt sand,
han kan ikke gjøre no´ under.

Mot allmakt har jeg bare skrape og skovl –
Guds veger kan ingen råde.

Men nå er det påske
med nypusset bil
med kone og unger
og dyrebart liv.
En vegvokter sukker i våde.
Jeg hakker og sliter
med skrape og skovl,
ingen til lags eller både ———

Guds veger kan ingen råde.

FORRESTEN EN RIKTIG GOD SOMMER TIL ALLE STANGESOKNINGER OG HUSK: KJØR FORSIKTIG!!

Ordførerens dikt: Grini-natten

For to år siden ga forfatteren Simon Stranger ut boka “LEKSIKON om LYS og MØRKE». Boka er en roman, men forfatteren har bestrebet seg på å beskrive de historiske hendelser så nøyaktig som mulig. Boka tar utgangspunkt i kunstneren Gunter Demnigs «snublesteiner». Snublesteinene er støpte brosteiner i messing, felt ned i fortauet foran steder der jøder som ble drept under andre verdenskrig, bodde. Samme år som boka kom ut, var det plassert ut ca. 70.000 snublesteiner. Europas fortau ville nærmest blitt dekket av messing dersom Demnigs prosjekt noen gang fullføres, skriver Stranger.

Hver stein minner oss om holocaust og også om at jødene i Norge ble arrestert og sendt til den sikre død i Hitlers konsentrasjonsleire, med hjelp av norsk politi, I Hamar har vi en slik snublestein i Grønnegata, ved inngangen til Hamar Fengsel. Fritz Robert Mankiewicz ble arrestert av lensmannen i Hamar den 26. oktober 1942. Han skjønte hva som ventet ham og tok natt til 27. oktober en giftpille han hadde skjult i signetringen sin.

I «LEKSIKON om LYS og MØRKE» er historien bygd opp rundt etterkommere av Hirsch Komissar, hvis navn også står på en snublestein, i Trondheim. Han ble skutt etter 9 måneders fangenskap i beryktede Falstad leir, i Levanger kommune. Forfatter Strangers svigermor, Grete, var barnebarnet til Hirsch. Tilfeldighetene ville at da hennes far med familie flyttet til Trondheim, så endte de opp med å bosette seg i Jonsvannsveien 46. Jonsvannsveien 46 ble etter krigen kalt «Bandeklosteret», for her holdt den beryktede Rinnan-banden til. Henry Oliver Rinnan er selve inkarnasjonen på hva et menneske er i stand til å begå mot et annet menneske.

Beskrivelsen av det som hendte i kjelleren i Jonsvannsveien 46 den 26. april 1945, unndrar seg enhver karakteristikk. Det finnes ikke ord i det menneskelige vokabular for å oppsummere en slik ondskap og galskap. Resultatet var at tre parterte lik ble båret opp fra kjelleren. «Blodet fra bunnen av kassene drypper ned på filleryen og siver inn i ullstoffet», forteller Stranger.

Noen år senere flytter altså Gerson Komissar inn og snart skal Strangers svigermor, Grete, bli født. Og hun skal leke med sin søster i den samme kjelleren som ubeskrivelige forbrytelser ble begått. Spennet mellom barnslig uskyld og voksne menneskers ondskap kan vanskelig bli større.

Dette var noe av bakteppet for min 17. mai tale i år. Nå når vi kan betrakte krigen i Norge med en avstand på 75 år, så kan vi kanskje si at vi må tilgi, at vi ikke må følge det gammeltestamentlige «budet» om øye for øye og tann for tann. Som Julius Paltiel, som overlevde både Falstad leir og mange år i tysk konsentrasjonsleir, og som giftet seg inn i Komissar – familien, ga uttrykk for: «Ikke fordømme, forfølge og anklage, men å tilgi, se fremover.» Det er imidlertid ikke vanskelig å skjønne at tanker om hevn og gjengjeldelse ulmet under overflaten, og også noen ganger kom til uttrykk etter krigsslutt. Ingeborg Refling Hagen advarte sterkt mot en slik utvikling.

Som jeg fortalte i min 17. mai tale så ble Ingeborg Refling Hagen under krigen hardt torturert og dømt til døden, men hun overlevd på mirakuløst vis. Og straks krigen var slutt så engasjerte hun seg i en verdikamp, for nå gjaldt det å vinne freden. Vi kunne ikke vinne freden ved å bli det onde vi kjempet mot. Hun engasjerer seg i kampen mot dødsstraff, og hun fortsetter sin kamp for humanismen og troen på det enkelte menneskes verd. I diktet Grini-natten advarer hun mot at fremtiden skal preges av hevntanker:

«..Det kommer andre dage,
og da er hevnen vår.
Det høres vondt og bittert,
jeg ynket dem som sa det,
som ikke øynet annet håp
til fremtidens år.»

I «Leksikon om Lys og Mørke» må vi nesten lete etter «måter å ta innover seg hendelser som er så ufattelige og bestialske at tankene og følelsene blir avhengig av krykker for i det hele tatt å forsøke» ( s. 334). Men selv i en slik situasjon så er budskapet fra Ingeborg Refling Haagen at seierherrene må besinne seg, må være seg bevisst hvilke verdier de vil bygge freden på. Livet er hellig, og mennesket har ingen rett til å dømme noen til døden:

«Ved fangenskap innsnevres rummet
for et vesen.
Og det har staten rett til
såvidt den har en grunn.
Men dødsdom stanser tiden,
vår vei mot evigheten.
En dødsdom er en Gudsdom
og brøde i samme stund»

(Grini-natten)

Det ble en rar 17. mai i år. Vi har følelsen av å leve i en skjebnetid. Men nettopp i slike tider, når vi skal bevege oss inn i ei ukjent framtid, er de grunnleggende verdier humanisme, toleranse og menneskeverd viktige merkesteiner.

Ordførerens dikt: Livet svikter ikke livet

Ordfører Nils velger seg dikt av Ingeborg Refling Hagen

I jubileumsåret 2020 vil Stange-ordfører Nils Røhne presentere og kommentere egne favorittdikt fra Ingeborg Refling Hagens bøker.

I forbindelse med Ingeborg Refling Hagen-jubileet skal jeg plukke ut to dikt i måneden av den, iflg. Hans Børli, «siste av de virkelig store åndskjemper her i landet». (Børli i Festskriftet «Av skalden fikk vi landet», s. 21).

Det første diktet jeg velger, er «Livet svikter ikke livet». Diktet står blant annet i en diktsamling med samme navn, som kom ut på Aschehoug forlag i 1960.

Diktet var, iflg. Svein Gundersen, et uttrykk for en protest mot atomopprustningen, og den trussel disse umenneskelige våpen utgjorde mot selve menneskets eksistens. Men som vi ser av diktets avslutning, så gir Ingeborg Refling Hagen uttrykk for at kommende slekter, barn og ungdom, vil oppleve – for å si det med Garborg, «at ånd må vinne på troll til sist, og vit på den varge villskap».

LIVET SVIKTER IKKE LIVET

Våren skjelv i alle lier,
sevja stig og borken slepp.
Gutten skjær seg seljefløyte,
jenta speiler seg i bekk.
Livet kommer att og atter,
her er viltert gry igjen.
Livet svikter ikke livet,
bare livet tror det kjem.

Dystre spåmenn som vil feire
jordas gravøl i mitt sinn.
Ser du jorda ligg i barnsnød,
klagen er et fødselshvin.
Kloden bulner tung og svanger,
livet spreller viltert frem.
Fuglen flikker gamle reder,
ungdom bygger nye hjem.

Jorda skulle sprenges – – sa du –
svinne i et stjernerap?
Rommet åpne seg og sluke
oss som småfisk i et gap.
Ennå sitter vi på tua,
litt for villig sang du død,
for jeg kjenner livet lever,
jorda ligg i barselsnød,
føder muldens nye arving,
morgen gryr av tidens natt,
og til fremtids barn og ungdom,
kommer livet atter att!

Selv viste jeg til diktet i forrige ukes intervju med NRK i forbindelse med den nå landskjente kunstinstallasjonen «Seeding», av Linda Bakke. Skulpturen har en form som er en blanding mellom en sædcelle og et frø som spirer. For meg er dette et symbol på både livets under og livets sårbarhet, men også et uttrykk for hvor fruktbar og frodig kommunen vår er. Hver vår våkner naturen til liv igjen: «Våren skjelv i alle lier, sevja stig og borken slepp».

-Nils Røhne