Ordførerens dikt: Grini-natten

For to år siden ga forfatteren Simon Stranger ut boka “LEKSIKON om LYS og MØRKE». Boka er en roman, men forfatteren har bestrebet seg på å beskrive de historiske hendelser så nøyaktig som mulig. Boka tar utgangspunkt i kunstneren Gunter Demnigs «snublesteiner». Snublesteinene er støpte brosteiner i messing, felt ned i fortauet foran steder der jøder som ble drept under andre verdenskrig, bodde. Samme år som boka kom ut, var det plassert ut ca. 70.000 snublesteiner. Europas fortau ville nærmest blitt dekket av messing dersom Demnigs prosjekt noen gang fullføres, skriver Stranger.

Hver stein minner oss om holocaust og også om at jødene i Norge ble arrestert og sendt til den sikre død i Hitlers konsentrasjonsleire, med hjelp av norsk politi, I Hamar har vi en slik snublestein i Grønnegata, ved inngangen til Hamar Fengsel. Fritz Robert Mankiewicz ble arrestert av lensmannen i Hamar den 26. oktober 1942. Han skjønte hva som ventet ham og tok natt til 27. oktober en giftpille han hadde skjult i signetringen sin.

I «LEKSIKON om LYS og MØRKE» er historien bygd opp rundt etterkommere av Hirsch Komissar, hvis navn også står på en snublestein, i Trondheim. Han ble skutt etter 9 måneders fangenskap i beryktede Falstad leir, i Levanger kommune. Forfatter Strangers svigermor, Grete, var barnebarnet til Hirsch. Tilfeldighetene ville at da hennes far med familie flyttet til Trondheim, så endte de opp med å bosette seg i Jonsvannsveien 46. Jonsvannsveien 46 ble etter krigen kalt «Bandeklosteret», for her holdt den beryktede Rinnan-banden til. Henry Oliver Rinnan er selve inkarnasjonen på hva et menneske er i stand til å begå mot et annet menneske.

Beskrivelsen av det som hendte i kjelleren i Jonsvannsveien 46 den 26. april 1945, unndrar seg enhver karakteristikk. Det finnes ikke ord i det menneskelige vokabular for å oppsummere en slik ondskap og galskap. Resultatet var at tre parterte lik ble båret opp fra kjelleren. «Blodet fra bunnen av kassene drypper ned på filleryen og siver inn i ullstoffet», forteller Stranger.

Noen år senere flytter altså Gerson Komissar inn og snart skal Strangers svigermor, Grete, bli født. Og hun skal leke med sin søster i den samme kjelleren som ubeskrivelige forbrytelser ble begått. Spennet mellom barnslig uskyld og voksne menneskers ondskap kan vanskelig bli større.

Dette var noe av bakteppet for min 17. mai tale i år. Nå når vi kan betrakte krigen i Norge med en avstand på 75 år, så kan vi kanskje si at vi må tilgi, at vi ikke må følge det gammeltestamentlige «budet» om øye for øye og tann for tann. Som Julius Paltiel, som overlevde både Falstad leir og mange år i tysk konsentrasjonsleir, og som giftet seg inn i Komissar – familien, ga uttrykk for: «Ikke fordømme, forfølge og anklage, men å tilgi, se fremover.» Det er imidlertid ikke vanskelig å skjønne at tanker om hevn og gjengjeldelse ulmet under overflaten, og også noen ganger kom til uttrykk etter krigsslutt. Ingeborg Refling Hagen advarte sterkt mot en slik utvikling.

Som jeg fortalte i min 17. mai tale så ble Ingeborg Refling Hagen under krigen hardt torturert og dømt til døden, men hun overlevd på mirakuløst vis. Og straks krigen var slutt så engasjerte hun seg i en verdikamp, for nå gjaldt det å vinne freden. Vi kunne ikke vinne freden ved å bli det onde vi kjempet mot. Hun engasjerer seg i kampen mot dødsstraff, og hun fortsetter sin kamp for humanismen og troen på det enkelte menneskes verd. I diktet Grini-natten advarer hun mot at fremtiden skal preges av hevntanker:

«..Det kommer andre dage,
og da er hevnen vår.
Det høres vondt og bittert,
jeg ynket dem som sa det,
som ikke øynet annet håp
til fremtidens år.»

I «Leksikon om Lys og Mørke» må vi nesten lete etter «måter å ta innover seg hendelser som er så ufattelige og bestialske at tankene og følelsene blir avhengig av krykker for i det hele tatt å forsøke» ( s. 334). Men selv i en slik situasjon så er budskapet fra Ingeborg Refling Haagen at seierherrene må besinne seg, må være seg bevisst hvilke verdier de vil bygge freden på. Livet er hellig, og mennesket har ingen rett til å dømme noen til døden:

«Ved fangenskap innsnevres rummet
for et vesen.
Og det har staten rett til
såvidt den har en grunn.
Men dødsdom stanser tiden,
vår vei mot evigheten.
En dødsdom er en Gudsdom
og brøde i samme stund»

(Grini-natten)

Det ble en rar 17. mai i år. Vi har følelsen av å leve i en skjebnetid. Men nettopp i slike tider, når vi skal bevege oss inn i ei ukjent framtid, er de grunnleggende verdier humanisme, toleranse og menneskeverd viktige merkesteiner.