Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim [logo]

Fra Ingeborg Refling Hagen og Wergeland til Trumps USA: Rettsstaten under angrep?

I 1995 ga grandniese Ingrid Elise Wergeland (IEW) (hennes bestemor var søster av Ingeborg Refling Hagen) ut ei bok om Ingeborg Refling Hagen med tittelen «Slik som kjærlighet vekker deg». Kapitlet «Forlagsdirektøren Ingeborg» tar utgangspunkt i Henrik Wergelands kjente formulering, som understreker betydningen av at folket får utdanning: «Bokhyllen er den stige, hvorved du bliver din overmanns lige». Og Ingeborg Refling Hagen minte oss om Wergelands «læresetning» på sin måte:

«-bokhylla di, så lærte han
er stigen din hvorved du kan,
selv om du er et fattig barn,
bli overmannens like»

For Ingeborg Refling Hagen var overbevist om at uten opplysning, dannelse og kunnskap, og her spilte bøkene og kulturarven en avgjørende rolle, ja så var «hele fundamentet for vårt demokrati i fare.» Sitatet ovenfor, som henviser til Wergelands «stige», var et uttrykk for, skriver IEW, Ingeborg Refling Hagens overbevisning, som hun selv formulerte det: «Demokrati uten opplysning ender i facisme».

Dagblad-kommentator Inger Merete Hobbelstad, sier det slik i sin kommentar, «Suttungenes arving», 11.juli 2014: «..Som motstandsarbeider var Refling Hagen blitt fengslet og torturert under krigen. Hun hadde opplevd litteraturen som støtte gjennom prøvelsene, og var opptatt av kunsten som noe som foredlet og styrket mennesket, noe alle burde ha tilgang til…Hun så det som en forutsetning for demokratiet at befolkningen ikke ble døvet av kommersiell kultur, men at alle, uansett bakgrunn, fikk tilgang til kulturarven og utvikle et personlig forhold til den kanoniserte litteraturen. «Et menneske som skaper, blir ikke ondt» var en av hennes noe naivistiske læresetninger.»

Jeg må innrømme at når jeg følger utviklingen i amerikansk politikk, med president Trump i spissen, så framstår det som en mulig skremmende illustrasjon av Ingeborg Refling Hagens formulering: «Demokrati uten opplysning ender i facisme».

Med denne formulering fra Ingeborg Refling Hagen i minnet, så er det all grunn til å være urolig for utviklingen i det amerikanske samfunnet og det amerikanske demokratiet. Det er mange faresignaler:

Den kunstneriske friheten i USA er under press: I Dagsavisen den 22. april kan vi lese om den årlige rapporten «State of Artistic Freedom». En rapport som overvåker og dokumenterer sensur og brudd på kunstnernes ytringsfrihet i hele verden. Den norske kontakten for rapporten, Sverre Pedersen, sier til Dagsavisen at «kunstnere blir i større og større grad angrepet både av Trump og hans støttespillere, med trusler og trakassering i sosiale medier». USA troner på toppen i rapporten, sammen med land som Kina, Russland, Tyrkia og Polen.

Og hva med Trumps opplysning, dannelse og kunnskap? I den anerkjente journalisten Bob Woodwards bok om Trump, siteres hans tidligere forsvarsminister Jim Mattis: «Donald Trump har kunnskap som et barn» (DN 5. sept 2018)

Den sittende amerikanske president er nærmest «på en annen klode» i forhold til Wergeland og Ingeborg Refling Hagens ideal.

Og en kan spørre seg om hva Trump leser, hvis han leser. Antagelig svært, svært lite, i alle fall tyder meldinger på at han ikke en gang gidder å lese de svært viktige daglige orienteringer fra egen stab. I VG 10. februar 2018 ble det vist til flere kilder og uttalelser fra Trump selv som viser at «Donald Trump aldri leser Presidentens daglige brifing (PDB), den viktigste daglige orienteringen fra amerikansk etterretning om mulige trusler mot USA. En tidligere CIA-direktør, Leon Panetta, mener Trump utgjør en sikkerhetspolitisk risiko.»

Med Ingeborg Refling Hagens «Demokrati uten opplysning ender i facisme» i minnet, er det derfor god grunn til å være skeptisk til utvikling hos vår fremste og viktigste allierte.

USA er dessverre i ferd med å bevege seg bort fra å være en rettsstat..

RETTSSTATEN

Reist av grunnfjell, bygd mot lyset, ligg vår rettsstat høgt og fritt.
Ifra saga og historie finn vi kongevegen hit.
Lovmenn skrittet foran stammen, mot det verk vi ser i dag.
Kun ved lov kan landet bygges. Ulov bryter alt i kav.

Lovmenn førte oss til Eidsvoll, til den nye tids portal.
«Hvor er plassen vår blant lande. Plassen vår i tidens hall?»
«Menneskets – Den har vi rett på» svarer flagget da for oss,
og det blager opp fra stammen, folder ut et hellig kors.

«Mennesket» – rettsstatens årsak, er dens åndedrett og ild.
Blodomløpet i dets årer, Statens hjerte. Statens vil.
I oss selv er livets kilde. «Kjenn deg selv», det er vår rett.
Ulikheten er vår styrke. Individet gjelder det.

Ingeborg Refling Hagen: Kongen farer forbi Tangen (1956)

Bua på Fredheim – et restaureringsprosjekt

Steinlekter legges – Vidar Olaussen og Petter Mohn

Fredheim skal bevares

Alle som nå besøker Fredheim vil legge merke til at det er nedlagt et stort arbeid i istandsetting av bygninger og uteområder. Det var mye forfall og vedlikeholdsetterslep da foreningen Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim overtok eiendommen i 2015.

Fredheim er avsatt som hensynssone for bevaring av kulturmiljø i kommunedelplan for Tangen og kulturminneplan for Stange. Det betyr at bygninger og utearealer skal bevares og vedlikeholdes som kulturminner. Det er ingen motsetning mellom bevaring av historiske verdier, og bruk til kulturarrangementer, tvert imot. Vern gjennom aktiv bruk er ofte det beste vern. Foreningen har da også fullt ut satset på bevaring og restaurering, slik at de eldre delene av Fredheim-eiendommen bevares slik de var i Ingeborgs tid. Det gjelder ikke minst de dekorerte interiørene, som er påkostet omfattende restaurering. 

De bygningsmessige restaureringsarbeidene på hovedbygningen, og oppføring av det nye servicebygget, er begge utført av byggmester Svein Erik Wolden, innvendig malerarbeid og malerirestaurering av malermester Anne Louise Gjør. Murer Tore Granmo har gjort murarbeidene. I tillegg til disse har det også vært en formidabel dugnadsinnsats. Istandsettingsarbeidet er støttet av bl.a. Norsk kulturminnefond og tidligere Hedmark fylkeskommune. 

Men fortsatt gjenstår noe restaureringsarbeid. Det lille tilbygget ved kjøkkeninngangen venter på tur, mens bua – det tidligere bryggerhuset – nå er under arbeid. 

Bryggerhus og soveanneks

Før det kom bad og vaskemaskin til Fredheim, var bua bryggerhus, dvs. stedet der det ble vasket tøy, men også bakt – et slags grovkjøkken. På et bilde fra 1930-tallet kan vi se at bua den gangen hadde to dører, den ene inn til det som sikkert var vedbod – en naturlig ting å ha i tilknytning til bryggerhuset.

Fra 1960-tallet og fram til 1980-tallet var bua soveanneks for unge gutter som bodde på Fredheim, da spesielt sivilarbeiderne. Da var bryggerhus og vedbod slått sammen, og vegger og tak isolert med flis, og kledd innvendig. Det ble også bygd til en utedo på nordøst-sida, den var der neppe den gang det var bryggerhus. Det kunne sove opp til 5 -6 karer i det lille rommet i perioder, i oppsnekra køyer, og på golvet. Hele bua er på snaut 20 kvadratmeter.

På 1960- eller tidlig 1970-tall ble det laget en stor platting foran fasaden mot tunet. Den var ikke beregnet på noe latmannsliv med kaffekos og soling, den ble bygget for bruk som teaterscene på det årlige Wergelandstevnet, selve bua var skuespillergarderobe. Ofte ble det satt opp kulisser foran fasaden, men noen ganger var bua en egnet som kulisse i seg selv, for eksempel ved framføring av Wergelands «Fjellstuen».

Vi vet ikke årstall for bygging og ombygging. Detaljer i bygninger tilsier at den ikke er så gammel som hovedbygningen, som er fra 1895. Avisrester i golvet tyder på at det ble isolert i 1939. Innvendige vegger og himling kom nok litt seinere. Da veggkledninger ble fjerna, kunne vi se at bindingsverket består av stolper og bjelker fra minst to perioder. Oppe på det trange loftet kan vi se innsida av ytterpanelet i gavlen, det er helt tilsotet av røyk. Det forteller for det første at bryggerhuset hadde åpen grue, og åpen himling opp til mønet, men det forteller også at ytterkledninga på bua fremdeles er den samme som i bryggerhus-tida. Det er en kledning med stående over- og underliggere, av billige, delvis ukanta bord med vankant.

Store skader

Før istandsettinga begynte i vår, hadde bua store råteskader. Det mest alvorlige gjaldt lekkasjer gjennom taket på baksida, som gjorde at store deler av den ene takflata, en del av golvet rundt pipa, og nesten halve bakveggen, måtte rives helt, for å bygges opp igjen. Det var også flere steder skader på svill og kledning nær bakken, fordi terrenget hadde grodd opp til treverket. Plattingen, kombinert med ei manglende takrenne, hadde også bidratt til at både endene på kledningsbord, nedre del av døra, og konstruksjonen rundt, hadde råteskader etter sprut fra nedbør. Bua hadde to vinduer, som begge har store skader. Det ene er eldre enn bua, og er åpenbart gjenbruk fra en annen, eldre bygning. Pipa er ganske kunstferdig oppmurt, med utstikk over takflata, og «pølsefuger» – men dessverre med dårlig kalkmørtel, så fuger er blitt utvasket, og mange steiner er rast ut.

Kulturminner for alle

Bua settes i stand på dugnadsbasis, under kulturvernfaglig ledelse, og med spesialisthjelp til slikt som muring og vindusrestaurering. Istandsettinga skjer etter antikvariske prinsipper: Det skal ikke skiftes ut mer enn helt nødvendig, og nye bygningsdeler skal være som de gamle, også der det ikke er synlig. Det er et interessant poeng at dugnadsgjengen stort sett består av tidligere sivilarbeidere og bua-beboere! Prosjektet får støtte fra «Kulturminner for alle» – et samarbeidsprosjekt mellom Fortidsminneforeningen og Sparebankstiftelsen, som gir støtte til istandsettingsprosjekter som også innebærer opplæring og formidling. Støtten bidrar godt til å finansiere direkte materialkostnader og eksterne tjenester. Det blir brukt mye brukte materialer til å erstatte råteskader, og taket blir etter reparasjoner tekket med gammel teglstein igjen – men nå med en kraftig takpapp under. Ideen er at bua skal bevares mest mulig slik den var da den var i bruk til soveanneks for sivilarbeiderne.

Pilegrimsovernatting

Innredningen vil bli tilpasset nye overnattingsgjester, da spesielt pilegrimer på vei mot Hamar og Nidaros. Pilegrimsleden følger fylkesvegen forbi Fredheim, og det er etablert et samarbeid med Pilegrimsenteret på Hamar.

Kom innom!

Besøkende på Fredheim vil kunne se den pågående restaureringa av bua, og følge med på framdriften. Alle er også hjertelig velkomne til å slå av en prat med dugnadsfolkene, og få vite mer om både bua og istandsettinga – og kanskje bidra med noen tips?

Under er et utvalg bilder fra restaureringsprosessen.

Tekst og foto: Tore Lahn

Mjøsfolk: «Kjenner du kjæresten min?»

Her er den fine, nye melodien på «Kjenner du kjæresten min?» framført av Mjøsfolk. Thor Hauknes har filma og redigert:

Vebjørn Sands Roseslott og Ingeborg Refling Hagen

I sommer gjorde jeg som tusener andre; jeg besøkte Vebjørn Sands enorme kunstinstallasjon, Roseslottet, oppe ved Frognersetra i Oslo. På Roseslottets hjemmeside heter det: «Du får nå muligheten til å oppleve det spektakulære kunstprosjektet om Norge under andre verdenskrig, og friheten som landet mistet. I 2020 er det 80 år siden Nazi-Tyskland angrep Norge, og 75 år siden freden«. I VGs «anmeldelse» den 12. juli kan vi lese:

Her i «Roseslottet» feirer vi 17. mai hver eneste dag, hele året, i Wergelands ånd. Derfor er «Roseslottet» av gull, dette er den egentlige gullbeholdningen vår, som Norge mistet under okkupasjonen…Det forteller også historien om hvordan verdier som rettsstaten, demokratiet og humanismen ble satt ut av kraft under årene med okkupasjon, og hvordan folk var villig til å ofre sine liv for at disse vidunderlige frihetsverdiene skulle leve videre…

«Wergelands ånd», «rettstaten», «demokratiet», «humanismen» og det å være «villig til å ofre sine liv for disse vidunderlige frihetsverdiene» – dette er jo også oppsummering av Ingeborg Refling Hagens kamp og hennes innsats før, under og etter andre verdenskrig. Derfor er det ikke overraskende, men gledelig, at når Vebjørn Sand trekker fram sentrale hendelser og personligheter i «Roseslottet», så er et monumentalt maleri av Ingeborg Refling Hagen blant de 90 maleriene fra okkupasjonstiden.

Vebjørn Sands portrett av Ingeborg Refling Hagen

Rosesymbolet har i hele forrige århundre og fram til vår tid spilt en sentral rolle i kampen for rettferdighet og humanisme. I 1912 var det en stor streik i Massachusetts tekstil industri, de kvinnelige arbeiderne forlangte bedre betaling, men også mer levelige forhold generelt. «The worker must have bread, but she must have roses to», slik ble rosesymbolet og den internasjonale kvinnedagen 8. mars til. Og 99 år etterpå glemmer vi aldri rosehavet foran Oslo Domkirke etter 11. juli.

Det går en linje fra begynnelsen av 1900-tallet til Vebjørn Sands «Roseslottet» 75 år etter at fascismen og nazismen var nedkjempet. Sentralt i denne historiske linje finner vi Ingeborg Refling Hagens liv og forfatterskap med hennes «bruk» av litteraturen og vår kulturarv som sivilisasjonens forsvarslinje. Hvert år understrekes også arven fra Wergeland med blomstertoget på Wergeland fødselsdag på Tangen hvert år. Vebjørn Sands maleri minner oss ikke minst om dette.

Det passer så uendelig godt at Ingeborg Refling Hagen har fått plass i «Roseslottet».

– Nils Røhne

Nils Røhne, ordfører i Stange kommune, deler utvalgte dikt og refleksjoner med jevne mellomrom i jubileumsåret 2020.

Det brenner en ild – ny bok om Ingeborg Refling Hagen

Ingeborg Refling Hagen – dikter, formidler og aktivist

1. november kommer en vakker og rikt illustrert jubileumsbok. Forhåndssalget har startet!

I år er det 125 år siden Ingeborg Refling Hagen ble født og 100 år siden hun utga sin første bok. Et av målene i jubileumsåret er å øke interessen for hennes forfatterskap og mangfoldige kulturarbeid. Aschehoug forlag stilte seg svært positive til ideen om en jubileumsbok, og Berit Tversland ble valgt som redaktør. Koronapandemien rammet forlagsbransjen hardt. For å sikre at boka kommer ut i jubileumsåret inviterer vi nå et solid forhåndssalg.

Boka består av artikler, biografisk stoff og tanker fra menneskers møte med Ingeborg Refling Hagen og hennes forfatterskap. Den omfatter også dikt og andre utdrag fra hennes store litterære produksjon. Jubileumsboka lar nye så vel som veletablerte stemmer komme til orde: Vigdis Ystad tegner et bilde av Ingeborg Refling Hagen som modernist og ekspresjonist. I artikkelen «Det er vi som står vakt om Europa» skriver Simen Ekern om Italia og fascismens frammarsj mellom 1. og 2. verdenskrig. Svein Gundersen forteller om det yrende livet på Fredheim i 1970-årene. Dagne Groven Myhren skriver om Ingeborg Refling Hagens hovedverk, «Livsfrisen», som omfatter hele 12 bind.

Kjente røster som Hans Børli, Einar Gerhardsen og Alf Prøysen forteller om sine møter med Ingeborg Refling Hagen, og friske pust som Sigrid Bonde Tusvik & Ane Tusvik Bonde og Marte Spurkland deler sine minner fra barnegruppene. Vi innvies i hittil upublisert arkivstoff fra Nasjonalbiblioteket, samt upublisert, originalt kildemateriale fra privat eie: Brev, billedstoff og enkelte av Ingeborg Refling Hagens egne dagboksnotater. Gjennom utdrag fra hennes selvbiografiske bøker beskriver hun motstandskampen, fangenskapet under krigen og kampen mot dødsstraff. I artikkelen «Formidling av litteratur til barn og unge» får vi del i hennes karakteristiske måte å arbeide med litteratur på. I dette historiske og fargerike spennet trer selve nerven i Ingeborg Refling Hagens liv og virke fram: Hennes brennende ønske om å hjelpe mennesker til personlig fordypning og etisk bevissthet. Hele tiden med litteraturen som bærebjelke.

Ingeborg Refling Hagen (1895-1989) var en norsk forfatter og kulturarbeider, født og oppvokst på Tangen i Hedmark. Hun har utgitt over 70 bøker, og på sin særegne måte ruver hun i norsk kulturliv. Livet og diktningen hennes var fylt av kamp mellom mørke og lys: Klassekamp, kamp mot fascisme og nazisme, kamp mot storkapitalen, for ytringsfrihet, menneskeverd og kultivering av menneskesinnet. Ingeborg Refling Hagen er mest kjent som poet, men har også skrevet romaner, noveller, barnebøker, artikler, brev og litterære analyser. I 1920- og 30-årene var hun fremtredende i kunstnermiljøet i Oslo. Under krigen tilbrakte hun over tre år i fangenskap på Grini og Ullevål sykehus. Etter krigen startet hun et omfattende kulturarbeid for barn og unge, kjent som «Suttung-bevegelsen». Barndomshjemmet Fredheim gjorde hun om til studiesenter og bokollektiv hvor mange unge tilbrakte noen av sine viktigste år. I 2015 ble foreningen «Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim» stiftet. De kjøpte eiendommen og driver et aktivt arbeid der i dag. Det myldrer fortsatt i Ingeborgs hage!

Forhåndssalget er allerede godt i gang, og det fullt mulig å bestille flere bøker. Dette er et godt julegavetips!

Slik bestiller du

Bestilling skjer ved innbetaling til konto.

Bestillingsfrist: 15. juli 2020.
Pris: 350,- per eks (ordinær pris 395,-)
Kontonr: 1822.57.71320

NB: Merk innbetalingen med å skrive fullt navn, mobilnummer og antall eksemplarer i meldingsfeltet.

Bøkene kan hentes under boklansering på Fredheim 7. november klokka 13, eller på Litteraturhuset i Oslo 14. eller 21. november klokka 12 – 13. Dersom du ønsker bøker tilsendt kommer porto i tillegg. Send epost til libergelse@gmail.com med fullt navn og epostadresse.

Eventuelle henvendelser kan rettes til Inger Sleppen på 91 78 17 33.

Ordførerens dikt: «JEG ER VEGVOKTER» – SÅ KJØR FORSIKTIG

Som jeg skrev i forbindelse med mine betraktninger knyttet til det forrige diktet, Grini-natten, så var Ingeborg Refling Hagen gjennom sin diktning og gjerning engasjert i en verdikamp hele sitt liv. Hun engasjerte seg i kampen mot dødsstraff etter krigen, og humanismen og troen på det enkelte menneskets verd fulgte henne gjennom et langt liv. «Grand old lady – du er den siste av de virkelige store åndskjemper her i landet», som Hans Børli skrev til henne.

Men Ingeborg Refling Hagen var også en forfatter som kunne skrive om hverdagslige ting på en morsom og overraskende måte. Et dikt som hører til denne kategorien, og som jeg ikke minst som ordfører har glede av og finner trøst i, er et dikt jeg fant i diktsamlingen «Jeg foretrekker lyset» som kom i 1962. Diktet har tittelen «Jeg er vegvokter».

Når jeg leser dette diktet, så skjønner jeg at det ikke bare er i vår tid at noe av det folk er opptatt av er standarden på våre kommunale veier, selv om vi gjør så godt vi kan innenfor begrensede ressurser. Samtidig er det nå som i den tiden kommunen ansatte vegvoktere, vanskelig for ikke å si umulig å kontrollere naturens allmakt – frost, regn, telebrudd, flom og overvann kan oppstå. Og når en driver gravearbeider som også påvirker veibanen, slik som akkurat i disse dager sør for Stange, langs fylkesveg 222, ja så er engasjementet og tilbakemeldingene sterke og mange.

Da er det en trøst å ty til diktet «Jeg er vegvokter». For der kommer det klart fram at det verken er eller har vært så greit å tilfredsstille forventninger og krav, heller ikke når det gjelder våre veier.

(I diktet forekommer ordet «våde», som i følge Det norske akademis ordbok i litterært språk kan forstås som «trengsel og sorg, nød»)

JEG ER VEGVOKTER

En vegvokter ———
vet du hva det er, venn?
Han har en kommunebestilling.
Og vokteren er en alminnelig mann
som slit i sitt verv for sin skilling.
Hans redskap er spade
og hakke og plog,
og stundom en skovl
eller skrape.
Hans strekning av vegen er nøye målt ut,
men akkurat nå er det sørpe og sludd,
er det elveflom,
drivsnø,
og telebrudd.

I kampen mot allmakt blir ingen mann stor.
Guds veger kan ingen råde.

Men Gullstad har tenkt seg på påsketur
med rasehund, unger og kone.
Og Fredriksens rekning for borring og puss
har flådd ham for siste krona.

Der dumpet han nedi,
eksospotta røk,
og Gullstad må bremse,
han dirrer,
og glir i grøfta på blåslipte holken.
Han svovler den vegvokter ned og nord
og Fredriksen raser.
men har ikke ord
for alt han vil styggen skal gjøre.

I kampen mot allmakt blir ingen mann stor.
Guds veger kan ingen råde.

Ja, jeg er en vegvokter,
slik ser jeg ut,
ingen til lags eller både.
Med gravingen hefter jeg Pål og Per,
hos Gullstad fins aldri nåde.


For står jeg i grøfta i junivær
og rydder og luker opp grasrota her
så alt kan bli bra til våren,
så stikker fru Gullstad hodet sitt ut,
og spør med en yndig hovmodig trut:
«Om jeg ikke har sans for det skjønne?»

For akkurat nå er veggrøfta fin,
og blåklokka nikker i sommerblått lin.
Guds veger kan ingen råde.

Men nå er det storvær,
og snødrevet står
og bekkene blinker og bråker.
Og vegdekket sprekker,
om natta er is,
om dagene klissvått som såpe.
En vokter er ingen mirakelmann.
Han kan bare jevne og strø på litt sand,
han kan ikke gjøre no´ under.

Mot allmakt har jeg bare skrape og skovl –
Guds veger kan ingen råde.

Men nå er det påske
med nypusset bil
med kone og unger
og dyrebart liv.
En vegvokter sukker i våde.
Jeg hakker og sliter
med skrape og skovl,
ingen til lags eller både ———

Guds veger kan ingen råde.

FORRESTEN EN RIKTIG GOD SOMMER TIL ALLE STANGESOKNINGER OG HUSK: KJØR FORSIKTIG!!

Wergelandsfesten ble digital

Wergelands fødselsdag har blitt markert på Fredheim på Tangen siden 1950-tallet. Det flotte programmet vi hadde planlagt i 2020, lot seg ikke gjennomføre på Fredheim på grunn av korona-pandemien, men dagen ble markert på Internett. Tale, opplesning og forestilling er verdt å få med seg – velkommen til Wergelandfesten i digital form!

Ordførerens dikt: Grini-natten

For to år siden ga forfatteren Simon Stranger ut boka “LEKSIKON om LYS og MØRKE». Boka er en roman, men forfatteren har bestrebet seg på å beskrive de historiske hendelser så nøyaktig som mulig. Boka tar utgangspunkt i kunstneren Gunter Demnigs «snublesteiner». Snublesteinene er støpte brosteiner i messing, felt ned i fortauet foran steder der jøder som ble drept under andre verdenskrig, bodde. Samme år som boka kom ut, var det plassert ut ca. 70.000 snublesteiner. Europas fortau ville nærmest blitt dekket av messing dersom Demnigs prosjekt noen gang fullføres, skriver Stranger.

Hver stein minner oss om holocaust og også om at jødene i Norge ble arrestert og sendt til den sikre død i Hitlers konsentrasjonsleire, med hjelp av norsk politi, I Hamar har vi en slik snublestein i Grønnegata, ved inngangen til Hamar Fengsel. Fritz Robert Mankiewicz ble arrestert av lensmannen i Hamar den 26. oktober 1942. Han skjønte hva som ventet ham og tok natt til 27. oktober en giftpille han hadde skjult i signetringen sin.

I «LEKSIKON om LYS og MØRKE» er historien bygd opp rundt etterkommere av Hirsch Komissar, hvis navn også står på en snublestein, i Trondheim. Han ble skutt etter 9 måneders fangenskap i beryktede Falstad leir, i Levanger kommune. Forfatter Strangers svigermor, Grete, var barnebarnet til Hirsch. Tilfeldighetene ville at da hennes far med familie flyttet til Trondheim, så endte de opp med å bosette seg i Jonsvannsveien 46. Jonsvannsveien 46 ble etter krigen kalt «Bandeklosteret», for her holdt den beryktede Rinnan-banden til. Henry Oliver Rinnan er selve inkarnasjonen på hva et menneske er i stand til å begå mot et annet menneske.

Beskrivelsen av det som hendte i kjelleren i Jonsvannsveien 46 den 26. april 1945, unndrar seg enhver karakteristikk. Det finnes ikke ord i det menneskelige vokabular for å oppsummere en slik ondskap og galskap. Resultatet var at tre parterte lik ble båret opp fra kjelleren. «Blodet fra bunnen av kassene drypper ned på filleryen og siver inn i ullstoffet», forteller Stranger.

Noen år senere flytter altså Gerson Komissar inn og snart skal Strangers svigermor, Grete, bli født. Og hun skal leke med sin søster i den samme kjelleren som ubeskrivelige forbrytelser ble begått. Spennet mellom barnslig uskyld og voksne menneskers ondskap kan vanskelig bli større.

Dette var noe av bakteppet for min 17. mai tale i år. Nå når vi kan betrakte krigen i Norge med en avstand på 75 år, så kan vi kanskje si at vi må tilgi, at vi ikke må følge det gammeltestamentlige «budet» om øye for øye og tann for tann. Som Julius Paltiel, som overlevde både Falstad leir og mange år i tysk konsentrasjonsleir, og som giftet seg inn i Komissar – familien, ga uttrykk for: «Ikke fordømme, forfølge og anklage, men å tilgi, se fremover.» Det er imidlertid ikke vanskelig å skjønne at tanker om hevn og gjengjeldelse ulmet under overflaten, og også noen ganger kom til uttrykk etter krigsslutt. Ingeborg Refling Hagen advarte sterkt mot en slik utvikling.

Som jeg fortalte i min 17. mai tale så ble Ingeborg Refling Hagen under krigen hardt torturert og dømt til døden, men hun overlevd på mirakuløst vis. Og straks krigen var slutt så engasjerte hun seg i en verdikamp, for nå gjaldt det å vinne freden. Vi kunne ikke vinne freden ved å bli det onde vi kjempet mot. Hun engasjerer seg i kampen mot dødsstraff, og hun fortsetter sin kamp for humanismen og troen på det enkelte menneskes verd. I diktet Grini-natten advarer hun mot at fremtiden skal preges av hevntanker:

«..Det kommer andre dage,
og da er hevnen vår.
Det høres vondt og bittert,
jeg ynket dem som sa det,
som ikke øynet annet håp
til fremtidens år.»

I «Leksikon om Lys og Mørke» må vi nesten lete etter «måter å ta innover seg hendelser som er så ufattelige og bestialske at tankene og følelsene blir avhengig av krykker for i det hele tatt å forsøke» ( s. 334). Men selv i en slik situasjon så er budskapet fra Ingeborg Refling Haagen at seierherrene må besinne seg, må være seg bevisst hvilke verdier de vil bygge freden på. Livet er hellig, og mennesket har ingen rett til å dømme noen til døden:

«Ved fangenskap innsnevres rummet
for et vesen.
Og det har staten rett til
såvidt den har en grunn.
Men dødsdom stanser tiden,
vår vei mot evigheten.
En dødsdom er en Gudsdom
og brøde i samme stund»

(Grini-natten)

Det ble en rar 17. mai i år. Vi har følelsen av å leve i en skjebnetid. Men nettopp i slike tider, når vi skal bevege oss inn i ei ukjent framtid, er de grunnleggende verdier humanisme, toleranse og menneskeverd viktige merkesteiner.

Stangesangen – ny låt fra Mjøsfolk

Tittel "Stangesangen - Mjøsfolk" lagt over bilde av kornåkre ned mot Mjøsa

Gruppa MjøsFolk fikk i 2019 oppdraget med å tonesette dikt av Stange-dikteren Ingeborg Refling Hagen i anledning Ingeborgdagene og jubileumsåret 2020.

Jubileumsåret 2020 markerer at det er 125 år siden Ingeborg Refling Hagen ble født og 100 år siden hun utgav sin første bok.

MjøsFolk har tonesatt tilsammen 13 dikt og skulle i april ha spilt dette for publikum på Fredheim, hjemstedet til Ingeborg.

Koronaviruset gjorde at dette ble utsatt til høsten, men mens vi venter på det kan vi nå gi dere en smakebit på en av låtene, nemlig Stangesangen.

Gitarist Frode Berntzen har lagd melodien til diktet: «I forbindelse med at MjøsFolk har tatt på seg oppdraget med å tonesette dikt av Ingeborg Refling Hagen delte vi en bunke bøker mellom oss nærmest tilfeldig. Da jeg åpnet Vårvåt lørdagskveld (Aschehoug, 1984) var det første som slo mot meg diktet Stangesangen. Den gikk selvfølgelig rett til hjertet på en gammel romedøl og jeg kastet meg over den for å prøve å få med meg den begeistringen jeg leste i teksten, over i musikken.»

Sangen slippes på selveste 17. mai og kan da lastes ned og kjøpes på iTunes og lyttes til på Spotify ol.

Ordførerens dikt: Den gamle pioner

INGEBORG REFLING HAGEN, DEN GAMLE PIONER OG 1. MAI

Det er naturlig i jubileumsåret for Ingeborg Refling Hagen å stoppe opp ved henne den 1. mai. Det mest nærliggende å ty til i denne forbindelse er boka «Den gamle pioner» (1937), der det første diktet, med samme navn som boka, dreier seg nettopp om 1. mai.

Ingeborg Refling Hagen var sterkt knyttet til arbeiderbevegelsen. I forordet til boka skriver hun: «Jeg ønsket å hilse mine kamerater med et dikt. Men diktet blev til flere dikt, og diktene blev til slutt ei bok..så tilegner jeg boka til min beste og kjæreste kamerat og venn, den norske arbeider.» (m.uthev.)

Jeg synes det er et fantastisk fint dikt, men det er for langt til å få plass i gjesteskribent-spalten. Jeg har derfor gjort det vanskelige valg å plukke ut fire vers. (Vers 3, 4, 5 og 6)

Den gamle arbeideren og foregangsmannen ligger syk, men lyden fra 1.mai-toget når den gamle pioner. Han ber ei lita datter-datter som er hos ham, åpne vinduet så han kan høre trommene og sangen. Men han vil også se toget; «Jeg vil krabbe meg til karmen..gi meg kjeppen! Jeg vil følge! Det er tungt å bli så krakastiv og støl».

Men hva som står på bannerne klarer han ikke å lese:

Kan du lese innskriften på bannerduken, Berte Marje?
«Bygge», står det bestefar, «bygge landet mitt»
Riktig ja! Men hør så fint dom synger,
sjå om jenteflokken holder tritt!
Blæs i horn og bærer silkefaner,
spee solskinnsrøster setter inn,
gjør den tunge Internasjonalen
til en jubelsang i strupen sin.

Se den kjempestore lerretsduken,
Berte Marje les!
Hvad står det der?
«Alderstrygd til alle som er utslitt»
Da blir itte jeg til byrde mer.
Det vi grudde verst for, blir det beste,
alderdommen blir en vakker kvileplass,
der vi sitter som en selvgod bas,
og ser på
nye arbeidsskiftet spenne sig for tidens tunge lass

Hei du! Der kjæm jord og sten og jernet og metallet.
Han som bærer fanen er’n Harald vår.
Der kjæm murera og elektrisiteten,
hør så seiersvisst som trommestikken` går.
Hører du den kjente melodien?
Gamle Frankriks vakre Marseillais?
Men hvad står det på den røde duken?
Skund dig, Berte Marje, skund dig, les!

«Hele folket vårt i arbeid!», står det, bestefar.
Tenkte jeg det itte, det er bra!
Å, slikt liv det blir i landet, Berte Marje.
Bare bestemor hadde levd i dag!
Sittet jemte oss og hørt på låta,
tenkt tilbake på de første slag.
Jeg fikk avskjed da jeg gikk i toget;
hu tok fatt da jeg var arbeidsløs,
slet seg ut for oss og for idéen
for å skaffe mig og mor din brød.

I Dagbladet for to uker siden kunne vi lese at «Corona-krisen vil sannsynligvis føre til den verste økonomiske krisa siden den store depresjonen på 1930-tallet». Vi er nok adskillig bedre rustet enn i det tiåret Ingeborg Refling Hagen skrev «Den gamle pioner», til å stå imot de verste økonomiske og sosiale utslag av pandemien. Men likevel er det i dagens situasjon viktigere enn noen gang å holde fast på 1. mai-budskapet, «ideen», som Ingeborg Refling Hagen så sterkt minner oss om i diktet: Ideen som må ligge til grunn når vi skal «bygge landet» etter pandemien. Ideen om sterke fellesskap, internasjonal solidaritet og arbeid til alle, som i neste omgang er en forutsetning for å sikre velferdsstaten slik vi kjenner den – bare slik vil vi kunne ta vare på den «nordiske modellen», med trygghet for arbeid, bolig, utdanning og helse, og der de eldre opplever «alderdommen som en vakker kvileplass».